Jeg blir ikke klok på han..eller er det kanskje megselv jeg ikke blir klok på.. Og kanskje han ikke blir klok på meg heller..kanskje det er en stor sannsynlighet for det også..

For ja jeg vet ikke hva jeg selv vil. Eller altså jeg vet jo at jeg egentlig vil, men samtidig vil jeg ikke gjøre meg mer sårbar, jeg vil ikke føle meg avhengig av noen, jeg vil ikke trenge noen andre. Så jeg stritter i mot, jeg sloss mot meg selv og mine følelser som drar meg mot han. Jeg vil ikke komme for nærme, jeg vil ikke slippe noen inn. Verden er skummel nok alene om ikke jeg skal dele den med noen.. Jeg har blitt så feig..jeg er redd for å miste mer..