Hvorfor skjønner de ikke at jeg mener ja når jeg sier nei? Er det for mye å forvente kanskje.. Uff, er vel det.. Men skulle ønske noen kunne skjønne det. Skjønne at jeg bare må si nei, jeg får ikke lov å si ja bare. Jeg får ikke lov å ønske noe, får ikke lov å håpe på noe.. Men jeg gjør det jo likevel, jeg får bare ikke lov å si det eller innrømme det. Så blir jeg sittende der å håpe at noen skal skjønne at et nei egentlig er et ja..men at jeg ikke kan si ja.. For med et ja blir fallhøyden bare enda større..

Nei, jeg vil ikke at du skal ringe..
Nei, jeg vil ikke at du skal komme…
Nei takk, jeg klarer meg, trenger ikke no hjelp…

Men inne i meg roper jeg… JAaaaaaaa, kom å hjelp meg, snakk med meg, fortell meg at det går bra, kom å vær sammen med meg… Ikke hør mine nei…