Å kunne æ skrive bort mine tanker, mine følelser… Da ville det muligens blitt enda mindre lesbart det jeg skriver, men livet ville kanskje blitt mer levbart.. Men det får vi aldri vite for jeg kan ikke skrive.

Jeg kan bare tenke og føle..og alt hva jeg tenker og føler gjør meg til et frustrert menneske.. Et menneske uten håp, uten ønsker, uten ekte glede. Og et menneske uten alt det er ikke no levende mennekse. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer…

Alle tankene..alt kaoset..Hvor kommer det fra? Hvorfor er mitt hode fylt med tanker som ikke er noe, ikke er noe mer enn kaos.. Men om det ikke var for dem så ville ikke jeg eksister..for jeg er ingenting uten min galskap.. Jeg er alt og ingenting. Alt og ingenting er meg.. Men litt kaos er også fint og ha i ingenting land og alt oppslukende land.. Galskapens ironi..eller nei jeg vet ikke.. Jeg vet ingenting, jeg føler ingenting, jeg kan ingenting, jeg er ingenting… Jeg vet alt, jeg føler alt, jeg kan alt, jeg er alt… Jeg er dobbelt.. Om svart er hvit og hvit er svart ville jeg vært begge delene for jeg er alt og ingenting.

Ingen ser meg, ingen kjenner meg…for hvordan skal man kunne se og kjenne alt og ingenting. Abstrakte tanker flyger gjennom inten og forsvinner ut i alt. Om jeg åpnet opp og lot noen få se mitt kaos av tanker, mine tankerekker fylt av alt…men som like fult består av ingenting.. Da ville muligens folk vært enige i at jeg er gal.. Men den gleden..eller sorgen..eller hva det nå måtte være kan de dessverre ikke få.. For om livet består av alt..kan man ikke få ingenting…

Kaos..kaos..kaos.. og forsvinner det om jeg skriver? Eller bare øker det?

Ingenting vet, ingenting ser..men alt burde vites, alt burde sees…

Kan jeg løpe fra meg selv? Kan jeg fortsette slik som nå? Kan jeg..kan jeg..kan jeg… Vil jeg klare det.. Vil jeg mestre det.. Vil jeg kunne fortsette livet som alt og ingenting?? Jeg blir nok bare ingenting til slutt..men kanskje det er da jeg er nærmest det å være alt..