Ute av kontroll.. Ute av kurs.. Ute av styring…

Nvigatør søkes!! Veiviser søkes…

Jeg går bare en vei..og det er feil vei..veien fører utfor stupet.. Jeg ser jeg må snu, jeg ser jeg bør snu..men det eneste jeg virkelig ikke klarer er å snu…

Faen ta dette jævla fantastiske livet som bare krever og krever..som aldri skjønner at nok er nok…

Jeg vil slippe alt.. Slippe alt jeg holder..

Jeg vil ha en pause, en pause i fra alt..men samtidig har jeg ingenting å ta pause fra.. Eller..kan man ta pause fra et liv som er satt på pause?

Hvorfor føles alt så tungt ut når jeg gjør absolutt ingenting?

Jeg vil mestre, men jeg mestrer jo ikke en gang å slippe alt.. Og jeg mestrer i hvertfall ikke å gjøre noe, måtte gjøre noe, skulle ha gjort noe..

Hvorfor skal alt bli så feil uansett..

jeg ønsker meg en pause, et øyeblikk av noe som bare føles rett…

Å kunne æ skrive bort mine tanker, mine følelser… Da ville det muligens blitt enda mindre lesbart det jeg skriver, men livet ville kanskje blitt mer levbart.. Men det får vi aldri vite for jeg kan ikke skrive.

Jeg kan bare tenke og føle..og alt hva jeg tenker og føler gjør meg til et frustrert menneske.. Et menneske uten håp, uten ønsker, uten ekte glede. Og et menneske uten alt det er ikke no levende mennekse. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer…

Alle tankene..alt kaoset..Hvor kommer det fra? Hvorfor er mitt hode fylt med tanker som ikke er noe, ikke er noe mer enn kaos.. Men om det ikke var for dem så ville ikke jeg eksister..for jeg er ingenting uten min galskap.. Jeg er alt og ingenting. Alt og ingenting er meg.. Men litt kaos er også fint og ha i ingenting land og alt oppslukende land.. Galskapens ironi..eller nei jeg vet ikke.. Jeg vet ingenting, jeg føler ingenting, jeg kan ingenting, jeg er ingenting… Jeg vet alt, jeg føler alt, jeg kan alt, jeg er alt… Jeg er dobbelt.. Om svart er hvit og hvit er svart ville jeg vært begge delene for jeg er alt og ingenting.

Ingen ser meg, ingen kjenner meg…for hvordan skal man kunne se og kjenne alt og ingenting. Abstrakte tanker flyger gjennom inten og forsvinner ut i alt. Om jeg åpnet opp og lot noen få se mitt kaos av tanker, mine tankerekker fylt av alt…men som like fult består av ingenting.. Da ville muligens folk vært enige i at jeg er gal.. Men den gleden..eller sorgen..eller hva det nå måtte være kan de dessverre ikke få.. For om livet består av alt..kan man ikke få ingenting…

Kaos..kaos..kaos.. og forsvinner det om jeg skriver? Eller bare øker det?

Ingenting vet, ingenting ser..men alt burde vites, alt burde sees…

Kan jeg løpe fra meg selv? Kan jeg fortsette slik som nå? Kan jeg..kan jeg..kan jeg… Vil jeg klare det.. Vil jeg mestre det.. Vil jeg kunne fortsette livet som alt og ingenting?? Jeg blir nok bare ingenting til slutt..men kanskje det er da jeg er nærmest det å være alt..

Ikke her.. ikke der… Kanskje et sted midt i mellom da? Nope..sorry, men det er ikke noe i mellom..

Ja, men da er det vel der jeg hører hjemme da.. Der midt i ingenting..

Jeg blir ikke klok på han..eller er det kanskje megselv jeg ikke blir klok på.. Og kanskje han ikke blir klok på meg heller..kanskje det er en stor sannsynlighet for det også..

For ja jeg vet ikke hva jeg selv vil. Eller altså jeg vet jo at jeg egentlig vil, men samtidig vil jeg ikke gjøre meg mer sårbar, jeg vil ikke føle meg avhengig av noen, jeg vil ikke trenge noen andre. Så jeg stritter i mot, jeg sloss mot meg selv og mine følelser som drar meg mot han. Jeg vil ikke komme for nærme, jeg vil ikke slippe noen inn. Verden er skummel nok alene om ikke jeg skal dele den med noen.. Jeg har blitt så feig..jeg er redd for å miste mer..

Hvorfor skjønner de ikke at jeg mener ja når jeg sier nei? Er det for mye å forvente kanskje.. Uff, er vel det.. Men skulle ønske noen kunne skjønne det. Skjønne at jeg bare må si nei, jeg får ikke lov å si ja bare. Jeg får ikke lov å ønske noe, får ikke lov å håpe på noe.. Men jeg gjør det jo likevel, jeg får bare ikke lov å si det eller innrømme det. Så blir jeg sittende der å håpe at noen skal skjønne at et nei egentlig er et ja..men at jeg ikke kan si ja.. For med et ja blir fallhøyden bare enda større..

Nei, jeg vil ikke at du skal ringe..
Nei, jeg vil ikke at du skal komme…
Nei takk, jeg klarer meg, trenger ikke no hjelp…

Men inne i meg roper jeg… JAaaaaaaa, kom å hjelp meg, snakk med meg, fortell meg at det går bra, kom å vær sammen med meg… Ikke hør mine nei…