Knock yourself out
Break me in two
You gotta go do what you gotta do
I gave you my best shot
But you didn't fall
Head over heels in love after all
And I don't wanna hear no more
Baby there's the door
There's nothing left to fight about
Knock yourself out

Ute av kontroll.. Ute av kurs.. Ute av styring…

Nvigatør søkes!! Veiviser søkes…

Jeg går bare en vei..og det er feil vei..veien fører utfor stupet.. Jeg ser jeg må snu, jeg ser jeg bør snu..men det eneste jeg virkelig ikke klarer er å snu…

Faen ta dette jævla fantastiske livet som bare krever og krever..som aldri skjønner at nok er nok…

Jeg vil slippe alt.. Slippe alt jeg holder..

Jeg vil ha en pause, en pause i fra alt..men samtidig har jeg ingenting å ta pause fra.. Eller..kan man ta pause fra et liv som er satt på pause?

Hvorfor føles alt så tungt ut når jeg gjør absolutt ingenting?

Jeg vil mestre, men jeg mestrer jo ikke en gang å slippe alt.. Og jeg mestrer i hvertfall ikke å gjøre noe, måtte gjøre noe, skulle ha gjort noe..

Hvorfor skal alt bli så feil uansett..

jeg ønsker meg en pause, et øyeblikk av noe som bare føles rett…

Å kunne æ skrive bort mine tanker, mine følelser… Da ville det muligens blitt enda mindre lesbart det jeg skriver, men livet ville kanskje blitt mer levbart.. Men det får vi aldri vite for jeg kan ikke skrive.

Jeg kan bare tenke og føle..og alt hva jeg tenker og føler gjør meg til et frustrert menneske.. Et menneske uten håp, uten ønsker, uten ekte glede. Og et menneske uten alt det er ikke no levende mennekse. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer…

Alle tankene..alt kaoset..Hvor kommer det fra? Hvorfor er mitt hode fylt med tanker som ikke er noe, ikke er noe mer enn kaos.. Men om det ikke var for dem så ville ikke jeg eksister..for jeg er ingenting uten min galskap.. Jeg er alt og ingenting. Alt og ingenting er meg.. Men litt kaos er også fint og ha i ingenting land og alt oppslukende land.. Galskapens ironi..eller nei jeg vet ikke.. Jeg vet ingenting, jeg føler ingenting, jeg kan ingenting, jeg er ingenting… Jeg vet alt, jeg føler alt, jeg kan alt, jeg er alt… Jeg er dobbelt.. Om svart er hvit og hvit er svart ville jeg vært begge delene for jeg er alt og ingenting.

Ingen ser meg, ingen kjenner meg…for hvordan skal man kunne se og kjenne alt og ingenting. Abstrakte tanker flyger gjennom inten og forsvinner ut i alt. Om jeg åpnet opp og lot noen få se mitt kaos av tanker, mine tankerekker fylt av alt…men som like fult består av ingenting.. Da ville muligens folk vært enige i at jeg er gal.. Men den gleden..eller sorgen..eller hva det nå måtte være kan de dessverre ikke få.. For om livet består av alt..kan man ikke få ingenting…

Kaos..kaos..kaos.. og forsvinner det om jeg skriver? Eller bare øker det?

Ingenting vet, ingenting ser..men alt burde vites, alt burde sees…

Kan jeg løpe fra meg selv? Kan jeg fortsette slik som nå? Kan jeg..kan jeg..kan jeg… Vil jeg klare det.. Vil jeg mestre det.. Vil jeg kunne fortsette livet som alt og ingenting?? Jeg blir nok bare ingenting til slutt..men kanskje det er da jeg er nærmest det å være alt..

Ikke her.. ikke der… Kanskje et sted midt i mellom da? Nope..sorry, men det er ikke noe i mellom..

Ja, men da er det vel der jeg hører hjemme da.. Der midt i ingenting..

Jeg blir ikke klok på han..eller er det kanskje megselv jeg ikke blir klok på.. Og kanskje han ikke blir klok på meg heller..kanskje det er en stor sannsynlighet for det også..

For ja jeg vet ikke hva jeg selv vil. Eller altså jeg vet jo at jeg egentlig vil, men samtidig vil jeg ikke gjøre meg mer sårbar, jeg vil ikke føle meg avhengig av noen, jeg vil ikke trenge noen andre. Så jeg stritter i mot, jeg sloss mot meg selv og mine følelser som drar meg mot han. Jeg vil ikke komme for nærme, jeg vil ikke slippe noen inn. Verden er skummel nok alene om ikke jeg skal dele den med noen.. Jeg har blitt så feig..jeg er redd for å miste mer..

Hvorfor skjønner de ikke at jeg mener ja når jeg sier nei? Er det for mye å forvente kanskje.. Uff, er vel det.. Men skulle ønske noen kunne skjønne det. Skjønne at jeg bare må si nei, jeg får ikke lov å si ja bare. Jeg får ikke lov å ønske noe, får ikke lov å håpe på noe.. Men jeg gjør det jo likevel, jeg får bare ikke lov å si det eller innrømme det. Så blir jeg sittende der å håpe at noen skal skjønne at et nei egentlig er et ja..men at jeg ikke kan si ja.. For med et ja blir fallhøyden bare enda større..

Nei, jeg vil ikke at du skal ringe..
Nei, jeg vil ikke at du skal komme…
Nei takk, jeg klarer meg, trenger ikke no hjelp…

Men inne i meg roper jeg… JAaaaaaaa, kom å hjelp meg, snakk med meg, fortell meg at det går bra, kom å vær sammen med meg… Ikke hør mine nei…

til ettertanke

Til ettertanke...

En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.

Sønn: ”Pappa, kan jeg spørre deg om noe?”
Far: ”Selvfølgelig. Hva lurer du på?” svarte mannen.
Sønn: ”Pappa, hvor mye tjener du i timen?”
Far: ”Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt?” spurte mannen sint.
Sønn: ”Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?”
Far: ”Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.”
Sønn: ”Åhh”, sa sønnen og kikket ned i gulvet. ”Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?”


Faren ble rasende. ”Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!”

Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.

Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. ”Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?”

Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger… Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet.

”Sover du, gutten min?” spurte han.
”Nei, pappa, jeg er våken,” svarte gutten.
”Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg,” sa mannen. ”Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne…”
Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: ”Tusen takk, pappa!” Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler.


Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren.

”Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har?” murret faren.

”Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det!” svarte sønnen. ”Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?”

Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.

Dette er bare en kort påminnelse til alle dere som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.

Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

I don't know what I want, so don't ask me
cause I'm still trying to figure it out
don't know what's down this road, I'm just walking
trying to see through the rain coming down
even though I'm not the only one
who feels the way I do.

I'm alone, On my own, and thats all i know
I'll be strong, I'll be wrong, oh but life goes on
Oh I'm just a girl, trying to find a place in this world

Holde pusten... å vente på smellet.....

Ever fallen in love with someone? Ever fallen in love? In love with someone.. Ever fallen in love? In love with someone You shouldn't've fallen in love with...

Kjære deg.

Jeg så du gråt, da du trodde ingen så deg.
Store lydløse tårer rullet nedover kinnene dine
og du prøvde ikke å tørke dem bort,
for da ville alle se det.
Da så jeg et lite glimt av deg,
Og jeg ble så glad i deg

tanker...

Til min kjære mamma,
det er noe jeg vil si.
Men først la deg få vite
at nå føler jeg meg fri.

Den dagen jeg dro fra deg,
da mitt liv var over der,
tok Gud meg mildt i armene,
og jeg fikk starte livet her.

Han så på meg og hvisket:
"Velkommen, lille venn,
jeg har savnet deg så mye,
det er godt å ha deg her igjen!

Og mamma'n din, min lille,
hun får komme hit en gang.
Hun får holde barnet sitt,
og høre englers sang."

Så hør da mamma, kjære,
når det blir natt og kveld,
så er jo Gud og jeg der,
for vi passer på deg selv.

Og når du tenker på meg
og alt det som har skjedd,
så vet jeg du vil gråte,
men ikke vær så redd.

For tårer, mamma kjære,
gjør smerten mindre hard.
Og husk at blomstene vil vokse best
først når det regnet har.

Skulle ønske at jeg kunne
fortelle veiene som du skal gå,
men det kan jeg ikke, mamma -
for du kan ikke forstå.

Men én ting vil jeg si deg,
selv om det er vanskelig å tro:
Jeg er nærmere deg, mamma -
nå, enn før jeg dro.