The only way to go on is to go on.
To say "I can do this" even when you know you can't

Ja så skulle jeg vel ha skrevet noe her, men jeg er enda i sjokk over helgen, å klarer ikke sortere i hodet mitt engang. Føler meg bare tom å nummen... å utrolig skuffet... Jeg verken orker eller vil utbrodere det noe mer her tror jeg, ihvertfall ikke enda

Sometimes we tend to despair when the person we care about leaves. But the truth is it's not our loss... it's theirs, because they left the only person in the world who would never give up on them

Kanskje gud vil at vi skal treffe noen mennesker som er feil for oss, før vi treffer den “rette” så vi er bevisst på hvor takknemlig vi skal være for den gaven vi får, når vi tilslutt treffer den rette ?Når gledens dør stenges, åpnes en annen men ofte ser vi bare den stengte døren så vi legger ikke merke til den som har åpnet seg for oss …

Vil skrive litt om det å ha en kronisk sykdom, som ikke synes utenpå.
Å ha kroniske smerter fører til mange forandringer, og mange av dem usynlige. Ulik det å ha kreft eller å være skadet i en ulykke, vet folk svært lite om kronisk smerte og dets virkninger. Av de som at tror at de vet, er mange faktisk feilinformert.
Dette er ment for å informere de som ønsker å forstå. Dette er tingene som jeg ønsker at du forstår om meg før du dømmer meg.
"« Vær så snill og forstå at det å være syk ikke betyr at jeg er ikke fremdeles er et menneske. Min hverdag er preget av betydelige smerter, og av og til når du besøker meg vil jeg ikke være noe moro å være sammen med. Men jeg er fortsatt meg -- fanget inne i denne kroppen. Jeg bekymrer meg fortsatt over skole, jobb, min familie, mine venner, og for det meste - jeg hører fortsatt at du snakker om ditt også.
Vær så snill og forstå forskjellen mellom "glad" og "frisk". Når du får influensa, føler du deg sannsynlig elendig, men jeg vært syk i årevis. Jeg er ikke elendig hele tiden. Faktisk arbeider jeg hardt for å ikke være elendig. Derfor, om du snakker med meg og jeg virker glad, betyr det at jeg er glad. Det er alt. Det betyr ikke at jeg ikke har mye smerte, eller at jeg blir bedre, eller noe sånt. Vær snill å ikke si, "Å, du virker bedre!" eller "Men du ser så frisk ut!¨. Jeg bare er. Jeg lyder glad og prøver å være vanlig.
Vær så snill og forstå at det være orke å være oppe i ti minutter ikke nødvendigvis betyr at jeg orker tjue minutter, eller en time. Bare fordi jeg klarte være oppe i tretti minutter i går betyr ikke at jeg klarer det samme i dag. Med mange sykdommer blir man enten paralysert, eller man kan ha fremgang. Med denne blir det mer forvirring for hver dag. Det er som en yo-yo. Jeg vet aldri fra dag til dag, hvordan jeg føler meg når jeg våkner. I de meste tilfeller, vet jeg aldri fra minutt til minutt. Det er en av det hardeste og meste frustrerende komponenter av kronisk smerte.
Vær så snill og forstå at den kroniske smerten er variabel. Det er fullt mulig (for mange, det er felles) at jeg en dag kan gå til parken og tilbake, mens jeg neste dag kan ha problemer med å komme meg til et annet rom. Vær snill å ikke angripe meg med ordspråk når jeg er syk, "men du gjorde det før!" eller " å kom igjen, jeg vet du klarer dette!¨ Om du vil ha meg til å gjøre noe, så spør om jeg kan. På samme måte er det hvis jeg bryter en avtale i siste minutt. Om dette skjer, vær snill å ikke ta det personlig. Om du klarer det, forsøk alltid å huske hvor heldig du er - som fysisk kan gjøre alle de tingene du kan.
Vær så snill og forstå at det å "komme meg ut og gjøre ting" ikke alltid får meg til å bli bedre. Tvert imot, det gjør meg ofte alvorlig verre. Du vet ikke hva jeg går gjennom eller hvordan jeg lider for meg selv. Å fortelle meg at jeg må trene, eller gjøre noen ting for å få mine tanker over på noe annet, frustrerer meg til tårer, og er ikke riktig! Om jeg var i stand til å gjøre noen ting, enten litt eller alltid, tror du ikke at jeg hadde gjort det da? Jeg samarbeider med min doktor og jeg gjør som jeg skal gjøre. Enda en uttalelse som skader er: "Du må strekke deg lenger, prøve hardere." Kronisk smerte kan, åpenbart, angripe hele kroppen, eller bare spesifikke områder. Av og til forårsaker det å delta i en enkel aktivitet for en kort eller en lang periode av tid mer skade og fysisk smerte enn du noensinne kan forestille deg. For ikke å nevne rekonvaleseringstiden, som kan være intens. Du leser det ikke alltid på mitt ansikt eller i mitt kroppspråk. I tillegg forårsaker kronisk smerte sekundær depresjon (ville ikke du bli trykt ned og ned om du hadde vondt bestandig, i månedsvis eller år?), men det kommer ikke av depresjon.
Vær så snill og forstå at om jeg sier at jeg må sette meg/legge meg ned/bli i sengen eller ta disse pillene nå, betyr det sannsynlig at jeg må gjøre det akkurat nå - det kan ikke vente og blir ikke glemt fordi jeg er ett eller annet sted, eller holder på å gjøre noe. Kronisk smerte tilgir ikke, og den venter ikke på noen.
Om du foreslår en kur til meg, vær så snill å ikke gjøre det. Det er ikke fordi jeg ikke verdsetter tanken, og det er ikke fordi jeg ikke vil bli frisk. Herren vet at det er ikke sant. I all sannsynlighet om du har hørt om noe, eller prøvd noe, så har jeg det også. I noen tilfeller har det gjort meg sykere, ikke bedre. Det kan føre til bivirkninger eller allergiske reaksjoner. Det kan også føre til at jeg føler at jeg har feilet, noe som får meg til å føle meg enda mindre. Om det var noe som kurerte, eller hjalp folk med min form av kronisk smerte, da ville vi visst om det. Det er et verdensomspennende nettverk (både på og utenfor Internet) mellom folk med kronisk smerte. Om noe virker, VET vi. Det er bestemt ikke mangel på vilje til å prøve. Om, etter å ha lest dette, du likevel føler for å foreslå en kur, så gjør det. Jeg tar kanskje med meg det du har sagt og diskuterer det med legen min.
Om jeg virker sårbar er det sannsynligvis det jeg er. Det er ikke hvordan jeg prøver være. Faktisk prøver jeg meget hardt å være normal. Jeg håper at du prøver å forstå. Jeg vært, og går fortsatt gjennom mye. Kronisk smerte er vanskelig å forstå hvis du ikke selv har hatt det. Det tærer på både kroppen og sinnet. Det sliter en ut. Nesten hele tiden vet jeg at jeg gjør mitt beste for å takle dette, og jeg lever mitt liv til det beste ut fra mine forutsetninger. Jeg spør om du kan bære over med meg og akseptere meg for den jeg er. Jeg vet at du ikke ordrett forstår min situasjon hvis du ikke har vært i mine sko, men jeg spør deg om du kan prøve å vise forståelse, så mye som mulig.
På mange måte er jeg avhengig av dere - folk som ikke er syke. Jeg trenger dere til å besøke meg når jeg er for syk til å dra ut. Av og til trenger jeg at dere hjelper meg med handling, matlaging eller rengjøring. Jeg trenger noen som kan følge meg til legen, eller til forretningen. Dere er mitt ledd til normaltilstanden av livet. De hjelper meg å være i kontakt med de delene av livet som jeg savner, og som jeg vil gjenoppta så snart som overhodet mulig.
Jeg vet at jeg har bedt deg om mye, og jeg takker for at du har lyttet. Det betyr virkelig mye.
Dette er ikke skrevet av meg, men kunne like gjerne vært det....

Hei

Heisann

Ja så har jeg blitt overtalt til å bli en blogger altså :-)

En dagbok på nettet nesten, ble jeg fortalt i dag. Ja så får vi se da, hva som dukker opp her :-) Syns jeg har vært flink bare å ha opprettet en blogg i dag jeg, så jeg kommer tilbake med mer senere

God natt

travel dag :-)

I går fikk jeg høre noe som gjorde meg veldig trist å lei.... Gjorde utrolig godt da en jeg er veldig glad i forsto dette å tok meg med på lunsj i dag for å prate med meg, trøste meg, oppmuntre meg og fortelle meg at jeg ikke skal høre på hva andre sier. Vi vet selv hva som er fakta. Vi pratet litt om dette og det gjorde meg varm å god å høre hva han sa.
Ellers har det vært en travel dag, få unger på skolen, bake kake, besøk, lunsj ute, handle, kjøpe støvler til eldstemann å hente ungene på skolen kl halv to. Så reiste vi til min far på Meling for å feire bursdagen hans, han er blitt pensjonist !! Så her sitte jeg nå, endelig stille i huset, alle har lagt seg. Jeg bare MÅ ha litt tid for meg selv om kveldene...
Har ikke vært god i dag heller, verket mye, men prøver som alltid å bite tennene sammen, spes når jeg har ungene. Heldigvis er de hos sin far annen hver uke så jeg får hentet meg inn igjen.. Jeg har nemlig leddgikt. Hatt d i to år nå. prøvd alt slags medisiner, cellegift etc, venter nå på å få klarsignal fra haugesund revmatikersykehus om at jeg kan få den nye medisinen som er så dyr og som folketrygden ikke dekker...skal opp igjen der på ny vurdering innen få uker. Dette er mitt 3 forsøk, så positiv er jeg ikke, men håper... hvis ikke må jeg vente nye 6 mnd på ny vurdering.

Leddgikt er en stygg sykdom. Andre kan ikke se på deg at du er syk, kan ikke se smertene dine, eller se hvor lite energi du har og hvor tungt den minste ting føles.... Tror kanskje ikke det er så lett å forstå. Men mine barn forstår.... dessverre må jeg si. De merker at de ikke har en mamma som følger de skikkelig opp lenger. Som ikke lenger finne på alt slags ting og er med på alt mulig. En mamma som noen morgener ikke kommer seg ut av sengen, så de må klare seg selv om morgenene, mens mor dirigerer fra sengen. Riktignok gjør jeg alt klar om kvelden, klær, sekker, matpakker etc, å de er tross alt 9 og 13 år, men både de å jeg føler på at det ikke er riktig.... De vil ha tilbake den gamle mammaen sin, å jeg vil være den mammaen jeg pleide være for dem... Det er tungt, å trist. Jeg syns det er dumt at du er syk mamma, jeg skulle ønske du ble frisk sa Kethlinn på 9 til meg en dag. I det samme jeg skrev dette kom jeg på noe hu sa i bilen på vei inn til morfar (min pappa altså) i dag. Hun sa plutselig :
"mamma har så fin latter"
sånne ting kan jeg leve på.. kommer ofte sånn små ting fra henne: "jeg er heldig som har en mamma som er så flink å bake kaker" etc etc... Det varmer i hjerterota...
De er hjerte mitt, mine to barn, Kethlinn og Nathaniell, pleier jeg alltid å si. hver eneste dag forteller jeg dem at jeg elsker dem, og de er aldri i tvil eller utrygge uansett om de nok lider litt under sykdommen min. Hva jeg ikke skulle gjordt for å føle meg bedre. Får bare håpe, drømme, ønske, krysse fingre..... og jeg savner masse....